Idag er siste hele dagen foer vi drar hjem igjen. Hjem. Tenk paa det.
I Singapore har vi brukt opp alle pengene vaare (nesten). Vi har nye sko og vaert paa spa og en hel del annet spennende. Vi var paa Raffles Hotel og drakk Singapore Sling som alle de andre turistene. Vi har vaert i Singapore Zoo og sett paa alle de spennende dyrene og okket og akket oss over hvor lite plass de har. Vi tenker oss en tur til den botaniske hagen og lurer paa om vi skal la vaere aa ta pariserhjulet og i stedet for ta heisen opp til 70. etasje i hotellet ved siden av og se paa utsikten derfra. Vi bor i Little India og koser oss her. Buss koster fem kroner, men sprit er dyrt. Naa er det bare Tax Freen som faar pengene vaare foer vi er paa norsk jord.
Vi ses i kulda!
-Ingeborg
fredag 15. januar 2010
tirsdag 12. januar 2010
Back in Brissie
Enda en nattbusstur, denne gangen fra Gladstone til Brisbane. Vi ankom Brissie seks om morgenen og punkt en paa programmet var aa faa satt fra seg sekkene paa hostellet. Oppbevaringsboksene kan ikke ha vaert laget for sekker som har vaert paa reise i mer enn tre uker...
I Brisbane har de en kunstig strand langs elva midt i byen. De har laget et svoemmebasseng paa en maate og lagt sand rundt kanten. Vi hadde frokost i parken og startet dagen paa denne kunstige stranda, men Maja var for solbrent til aa sitte i sola og tilslutt var til og med Ingeborg saa stekt at det var paa tide aa komme seg videre.
Vi fant den botaniske hagen og beundret krabbene i mangroveskogen og alle enorme edderkoppene (til Majas store forferdelse). Vi loensjet i parken og delte all maten soesterlig.
Saa var det dags for shopping. Ingeborg tok med seg ett eksemplar av hver eneste kjole de hadde i en butikk og foek ut og inn av proeverommet som en jojo. To kjoler ble med hjem. I tillegg ble det hamstret boeker paa en fantastisk bokhandel, alle tre endte opp med nye sko (noen flere par, gjett hvem) og saa bar det tilbake til Chinatown for aa sjekke inn.
Vi spiste middag paa en lokal vietnamesisk BYO (bring your own) som saa skikkelig snuskete ut, men som hadde en mil av koe for aa komme inn og veldig rene toaletter (og god mat ;) ). Vi vandret ned til sentrum og tok ferga langs elva til universitetet og opp igjen. De har mange spennende bruer i denne byen.
Kvelden endte desseverre litt dramatisk (nei, ingen monologer fra Kaja) etter at to av jentene paa rommet vaart slo seg helt vrange og mente det var deres rett til aa se paa tv paa rommet saa lenge de ville, selv om klokka allerede var halv tolv (og de faktisk ikke saa paa noe spesielt eller fulgte med paa tv`en). Med hjelp av de to siste jentene paa rommet (dansker) fikk vi kneblet dem og endelig sovnet vi (noen bedre enn andre).
Idag har allerede de danske jentene bedt om aa bytte rom paa grunn av (de teite, uutdanna britiske) jentene og vi har klaget paa dem ogsaa, saa vi haaper de blir kasta ut.
Naa setter vi nesa mot Singapore, reisens siste stopp og ser for oss Singapore Sling paa Raffles Hotel, nerding i zoologisk (og kanskje botanisk) hage og friterte insekter. Maja lengter hjem til en viss gutt og Ingeborg til en annen, mens Kaja godt kunne blitt en stund til :)
I Brisbane har de en kunstig strand langs elva midt i byen. De har laget et svoemmebasseng paa en maate og lagt sand rundt kanten. Vi hadde frokost i parken og startet dagen paa denne kunstige stranda, men Maja var for solbrent til aa sitte i sola og tilslutt var til og med Ingeborg saa stekt at det var paa tide aa komme seg videre.
Vi fant den botaniske hagen og beundret krabbene i mangroveskogen og alle enorme edderkoppene (til Majas store forferdelse). Vi loensjet i parken og delte all maten soesterlig.
Saa var det dags for shopping. Ingeborg tok med seg ett eksemplar av hver eneste kjole de hadde i en butikk og foek ut og inn av proeverommet som en jojo. To kjoler ble med hjem. I tillegg ble det hamstret boeker paa en fantastisk bokhandel, alle tre endte opp med nye sko (noen flere par, gjett hvem) og saa bar det tilbake til Chinatown for aa sjekke inn.
Vi spiste middag paa en lokal vietnamesisk BYO (bring your own) som saa skikkelig snuskete ut, men som hadde en mil av koe for aa komme inn og veldig rene toaletter (og god mat ;) ). Vi vandret ned til sentrum og tok ferga langs elva til universitetet og opp igjen. De har mange spennende bruer i denne byen.
Kvelden endte desseverre litt dramatisk (nei, ingen monologer fra Kaja) etter at to av jentene paa rommet vaart slo seg helt vrange og mente det var deres rett til aa se paa tv paa rommet saa lenge de ville, selv om klokka allerede var halv tolv (og de faktisk ikke saa paa noe spesielt eller fulgte med paa tv`en). Med hjelp av de to siste jentene paa rommet (dansker) fikk vi kneblet dem og endelig sovnet vi (noen bedre enn andre).
Idag har allerede de danske jentene bedt om aa bytte rom paa grunn av (de teite, uutdanna britiske) jentene og vi har klaget paa dem ogsaa, saa vi haaper de blir kasta ut.
Naa setter vi nesa mot Singapore, reisens siste stopp og ser for oss Singapore Sling paa Raffles Hotel, nerding i zoologisk (og kanskje botanisk) hage og friterte insekter. Maja lengter hjem til en viss gutt og Ingeborg til en annen, mens Kaja godt kunne blitt en stund til :)
søndag 10. januar 2010
8-11. januar: Paa boeljan blaa
De siste dagene paa Heron Island har vaert fantastiske! Selv om de for meg startet noe uheldig ettersom alle mine ervervede erfaringer med sjoefart sviktet meg. For aa utdype, jeg tok ikke hintet, som Ingeborg formulerte det, og lot vaere aa ta sjoesjuketabletten. Siden jeg aldri har vaert sjoesjuk foer og alltid elsket roeff sjoe og ville berg-og-dal-baner hadde jeg ingen grunn til aa tro at jeg skulle bli sjoesjuk denne gangen. Men det ble jeg. En gang maa vaere den foerste, og dette var ogsaa foerste gang i katamaran i store boelger, men det kan jo vaere et sammentreff....
Heldigvis var formen raskt paa plass igjen, og etter en rekke formaninger om oppfoersel og vannforbruk ble dagen tilbrakt i sus og dus, og et kjaert groennsaksrikt, varmt maaltid. Kvart paa ett om natta moette vi opp paa stranda og ble guidet rundt for aa se skilpadder og deres spor. Noen var saa heldige aa faa se to egglegginger, men jeg fikk kun sett den siste. Men der skjedde alt; skilpadden var ikke registrert tidligere, hadde diverse skader paa flere loffer, og hadde valgt en plass for redet under tidevannsbeltet. Saa vi var pent noedt til aa flytte alle 105 eggene til et annet rede lenger inn og opp paa stranda. Skikkelig god biologimorro, kom ikke i seng foer kvart over fem.
Frokosten kl 7 dagen derpaa ble en rask affaere, men til morning tea var jeg paa farten igjen.Jeg slo meg sammen med de andre paa stranda, badet, solte meg, og snorklet. Masse fint aa se i vannet, men artigst var det aa snorkle med hai. Tror ikke den hadde saa veldig mye i mot det, men jeg holdt likevel aerboedig avstand. Med toerkle over min flassende skulder, og faktor 70 og 30 + kom jeg fra sola uten forbrenninger, men med et par fregner til. Denne kvelden fikk vi vaere med paa reirutgraving, for aa analysere hvor mange egg som hadde klekket, og fikk ogsaa sjansen til aa redde en ti-tolv innestengte skilpaddeunger (som nok endte som maakemat alle sammen). Som seg hoer og boer paa en loerdagskveld ble det et par enheter ved fellesarealet i felleskap, men sengas lokking ble for fristende ganske tidlig paa kvelden.
Soendagen ble tilbrakt paa omtrentlig samme maate som loerdagen, bading, sol og snorkling, samt en runde i reef walken. Denne var dessverre vanskeligere aa finne og vade gjennom en foerst antatt, men er nok fin til rett tid, med de rette instrumenter. Foer middag tok Ida og jeg en snorkletur rundt marinaen, og der saa jeg mange flere fine korallfisk enn tidligere. Ida, stakkar, dykker og var derfor litt blasert og ikke fullt saa imponert som meg. Etter en kjapp dusj og litt oppstasing var det klart for fellesbilde med maskemerket i behold, og soendagsmiddag. Frisk sjoeluft og sol er en fantastisk sovemedisin og det ble nok en tidlig kveld.
I dag skal vi dra fra Heron Island, men etterlater nesten halvparten, som har takket ja til tilbudet om aa bli her en ekstra dag siden vi kom en dag for sent. De faar nok en knalldag til, for vaeret er nydelig, mens vi som drar maa pakke oss sammen, koste oss ut og handle de siste postkortene. Etter baatturen blir jeg plukket opp av utvidet familie og har et par timer med dem foer bussen gaar til Brisbane.
-Kaja
Heldigvis var formen raskt paa plass igjen, og etter en rekke formaninger om oppfoersel og vannforbruk ble dagen tilbrakt i sus og dus, og et kjaert groennsaksrikt, varmt maaltid. Kvart paa ett om natta moette vi opp paa stranda og ble guidet rundt for aa se skilpadder og deres spor. Noen var saa heldige aa faa se to egglegginger, men jeg fikk kun sett den siste. Men der skjedde alt; skilpadden var ikke registrert tidligere, hadde diverse skader paa flere loffer, og hadde valgt en plass for redet under tidevannsbeltet. Saa vi var pent noedt til aa flytte alle 105 eggene til et annet rede lenger inn og opp paa stranda. Skikkelig god biologimorro, kom ikke i seng foer kvart over fem.
Frokosten kl 7 dagen derpaa ble en rask affaere, men til morning tea var jeg paa farten igjen.Jeg slo meg sammen med de andre paa stranda, badet, solte meg, og snorklet. Masse fint aa se i vannet, men artigst var det aa snorkle med hai. Tror ikke den hadde saa veldig mye i mot det, men jeg holdt likevel aerboedig avstand. Med toerkle over min flassende skulder, og faktor 70 og 30 + kom jeg fra sola uten forbrenninger, men med et par fregner til. Denne kvelden fikk vi vaere med paa reirutgraving, for aa analysere hvor mange egg som hadde klekket, og fikk ogsaa sjansen til aa redde en ti-tolv innestengte skilpaddeunger (som nok endte som maakemat alle sammen). Som seg hoer og boer paa en loerdagskveld ble det et par enheter ved fellesarealet i felleskap, men sengas lokking ble for fristende ganske tidlig paa kvelden.
Soendagen ble tilbrakt paa omtrentlig samme maate som loerdagen, bading, sol og snorkling, samt en runde i reef walken. Denne var dessverre vanskeligere aa finne og vade gjennom en foerst antatt, men er nok fin til rett tid, med de rette instrumenter. Foer middag tok Ida og jeg en snorkletur rundt marinaen, og der saa jeg mange flere fine korallfisk enn tidligere. Ida, stakkar, dykker og var derfor litt blasert og ikke fullt saa imponert som meg. Etter en kjapp dusj og litt oppstasing var det klart for fellesbilde med maskemerket i behold, og soendagsmiddag. Frisk sjoeluft og sol er en fantastisk sovemedisin og det ble nok en tidlig kveld.
I dag skal vi dra fra Heron Island, men etterlater nesten halvparten, som har takket ja til tilbudet om aa bli her en ekstra dag siden vi kom en dag for sent. De faar nok en knalldag til, for vaeret er nydelig, mens vi som drar maa pakke oss sammen, koste oss ut og handle de siste postkortene. Etter baatturen blir jeg plukket opp av utvidet familie og har et par timer med dem foer bussen gaar til Brisbane.
-Kaja
lørdag 9. januar 2010
8. januar: Paradisoeya
Baaten gikk et sted mellom halv elleve og elleve og fordi saa mange mennesker skulle forflyttes ble det en passelig tidlig morgen. 30 jenter paa tur en fredag morgen er visstnok ikke vanlig i Gladstone og vi ble plystret etter :)
Paa fergekaia var det fiskebutikk og det var flere som fikk seg snorkel og dykkemaske (Ingeborg maatte kjoepe barnemaske) og saa var vi klare. Mens vi ventet paa baaten fikk vi utdelt reisesyketabletter fordi de forventet at det kom til aa bli grov sjoe. Naar de deler ut rundhaandet saa boer man ta hintet og spise pillen sin. Den to timer lange turen ut til Heron Island ble ganske saa utfordrende med store doenninger og mye action. Det var felre som maatte trekke seg til bake med en hvit papirpose.
Oeya saa like idyllisk ut som oeya paa bildet her paa bloggen (der jo den oeya, men men). Havet er like groent og strendene like hvite og det var tusen fuglelyder. Ja, forresten, hvorfor kan man ikke da bilder av lyd? Det er saa utrolig mange snaale fuglelyder her og de er saa vanskelige aa beskrive. Akkurat naa er det en art som hekker i alle traerne her og som braaker og skiter over alt.
Da alle hadde faatt rom gikk de fleste rundt oeya (tar en halv time) og saa var det middag. Vi fikk vaere med skilpaddeforskerne rundt paa natterunden deres for aa finne hunner som la egg. Det var spennende, men midt paa natta og det var ikke mange som fikk mer enn tre timers soevn.
Ingeborg
Paa fergekaia var det fiskebutikk og det var flere som fikk seg snorkel og dykkemaske (Ingeborg maatte kjoepe barnemaske) og saa var vi klare. Mens vi ventet paa baaten fikk vi utdelt reisesyketabletter fordi de forventet at det kom til aa bli grov sjoe. Naar de deler ut rundhaandet saa boer man ta hintet og spise pillen sin. Den to timer lange turen ut til Heron Island ble ganske saa utfordrende med store doenninger og mye action. Det var felre som maatte trekke seg til bake med en hvit papirpose.
Oeya saa like idyllisk ut som oeya paa bildet her paa bloggen (der jo den oeya, men men). Havet er like groent og strendene like hvite og det var tusen fuglelyder. Ja, forresten, hvorfor kan man ikke da bilder av lyd? Det er saa utrolig mange snaale fuglelyder her og de er saa vanskelige aa beskrive. Akkurat naa er det en art som hekker i alle traerne her og som braaker og skiter over alt.
Da alle hadde faatt rom gikk de fleste rundt oeya (tar en halv time) og saa var det middag. Vi fikk vaere med skilpaddeforskerne rundt paa natterunden deres for aa finne hunner som la egg. Det var spennende, men midt paa natta og det var ikke mange som fikk mer enn tre timers soevn.
Ingeborg
7. januar: Jeg er fri!
I loepet av kvelden den 6. stanset heldigvis regnet og alle gikk til sengs klare til aa eise paa et oeyeblikks varsel allerede klokka 7. De dro ut paa rekognosering halv 7 og da de endelig kom tilbake kvart over 7 satt hele klassen som paa naaler.
Vi kunne kjoere! Folk jubla og skyndte seg inn for aa lempe bagasjen inn i bussen og aa spise frokost. Etter aa ha spist de snille menneskene sine rester til middag dagen foer var alle klare for frukt og groennsaker et sted som ikke var midt i en nasjonalpark.
Den naermeste matbutikken var langt unna og den var liten. Se for dere en sverm med drapsbier som finner sitt offer. De angriper, river og sliter og naar de er ferdige er ikke ikke mer enn skjelettet igjen. Det var litt saann med den butikken ogsaa. Da alle 35 studentene hadde vaert innom kjoelerommet deres til frukt og groent var det ikke mye igjen. Vi var en begivenhet skal jeg si dere.
Vi var framme i Gladstone (der baaten ut til Heron Island gaar fra) i firetiden. Etter planen skulle vi jo ha sovet paa bussen, men folk var klare for en seng aa sove i, om den ikke var for dyr. Til alt hell fant vi et motell som hadde plass til oss alle 36, men de hadde nesten bare dobbeltsenger saa vi ble gode venner. Til middag ble det saftig biff og mye fnis. Jeg fikk endelig pratet litt med Karsten paa Skype og vi begynte paa den utfordrende oppgaven aa ta igjen for 1,5 uke uten blogginnlegg.
Ingeborg
Vi kunne kjoere! Folk jubla og skyndte seg inn for aa lempe bagasjen inn i bussen og aa spise frokost. Etter aa ha spist de snille menneskene sine rester til middag dagen foer var alle klare for frukt og groennsaker et sted som ikke var midt i en nasjonalpark.
Den naermeste matbutikken var langt unna og den var liten. Se for dere en sverm med drapsbier som finner sitt offer. De angriper, river og sliter og naar de er ferdige er ikke ikke mer enn skjelettet igjen. Det var litt saann med den butikken ogsaa. Da alle 35 studentene hadde vaert innom kjoelerommet deres til frukt og groent var det ikke mye igjen. Vi var en begivenhet skal jeg si dere.
Vi var framme i Gladstone (der baaten ut til Heron Island gaar fra) i firetiden. Etter planen skulle vi jo ha sovet paa bussen, men folk var klare for en seng aa sove i, om den ikke var for dyr. Til alt hell fant vi et motell som hadde plass til oss alle 36, men de hadde nesten bare dobbeltsenger saa vi ble gode venner. Til middag ble det saftig biff og mye fnis. Jeg fikk endelig pratet litt med Karsten paa Skype og vi begynte paa den utfordrende oppgaven aa ta igjen for 1,5 uke uten blogginnlegg.
Ingeborg
Endelig noen flere bilder
spisepinnekurs i Hong Kong loensj i solskinnet paa New Zealand
flyplassen i Nelson, bagasjeutlevering Ringenes Herre-hesten Percy
ridetur og middag paa julaften
starten paa the Heaphy Track
utsikt og en weka (fugl)
vi fant fantastiske orkideer
Daudemyrene til venstre for dere :)
mose og kjempesnegl (skall stort som en haandbak)
kjempetre, ser du Maja?
Marit i Heaphy River
vi fant Gollum hos The Weta Cave og vi feirer vel overstaatt NZ-besoek
plutselig fant vi en kneler, biologene koser seg. Det var papegoeyer ogsaa.
Vi regnet inne i Carnarvon nasjonalpark, men saa kenguruskilt! 
Baatturen til Heron Island var boelgete og tabletter ble delt ut foer vi dro. Stedet er idyllisk og vi har allerede observert skipadder som legger egg, nyklekte som kommer ut av gropa og som (trist nok) blir spist av maaker.Vi har en hel dag til her paa paradisoeya men mandag tar vi baaten tilbake til land. Da skiller Lise og Marit lag med Kaja, Maja og Ingeborg og setter nesa soer mot Sydney. Vi tre andre skal til Brisbane og deretter til Singapore. Vi kommer tilbake!
fredag 8. januar 2010
6. januar: Singin' in the rain
Ettersom de oevrige i reisegruppen bestemte seg for aa holde fast ved et av Hardy-Weinberg-prinsippene (ingen emi/imigrasjon) og fortsatte aa henge sammen i telthyttene i Takarakka, menget jeg, som generell tilhenger av evolusjon og i dette tilfellet 5. hjulet paa vogna, meg med en annen, like herlig, kombinasjon av mennesker. Dette foerte til en litt annen opplevelse av den ekstra dagen i Carnavon gorge, og inneholdt flere etterhvert loeste sudoku, mange timer med Amerikaner ved felleskjoekkenet, og en lengre utforskning av den overflodede elva og nebbdyrbassenget (for aa gi det et norsk navn).
Her vil jeg stoppe et oeyeblikk og dele min forundring og bekymring over at det er svaert faa som er villige til aa kalle et nebbdyr et nebbdyr. Det har til enhver tid vaert snakk om platypus, et ord jeg har problemer med aa finne riktig boeyningsrekke til. Forhaapentligvis er det bare paavirkning fra vaar danske professor 'and all the aussies', men jeg forsoeker aa vaere konsekvent. Nebbdyr er et mye mer beskrivende navn enn platypus. Et argument som er hoert mot nebbdyr er at det hoeres saa gammeldags ut, men nebbdyr er jo gammeldagse, de legger jo fortsatt egg! Et annet argument er visst at dyrenavn med 'dyr' i seg er litt feil, saa naa maa man altsaa finne opp andre navn for veggdyr, pinnedyr, dovendyr, og raadyr ogsaa, for aa nevne noen... Folk er rare.
Uansett, miniekskursjonen endte ved nebbdyrbassenget med en professor, en bussjaafoer, og en utaalmodig gjeng biologistudenter som underholdt oss og hverandre med aa forsoeke og hoppe like langt som en ungwallaby. Ingen lett oppgave, fant de ut. Dessverre har utaalmodige mennesker en tendens til ikke aa vente lenge nok paa noe godt, saa til slutt ventet kun undertegnede, en professor og en bussjaafoer igjen ved bassenget. Og som kjent, den som venter paa noe godt, venter ikke forgjeves. Det loed plutselig 'PLASK' og litt etter floet et nebbete hode og en haarete rygg akkurat lenge nok i vannoverflaten for bussjaafoeren og udertegnede til aa se det. Professoren, stakkar, tittet akkurat i kikkerten sin det sekundet. Men summen av det hele:
JEG HAR SETT NEBBDYR! (beviset for at humor er universelt (jeg tror ikke paa gud, saa da kan han vanskelig ha humor))
-En storfornoeyd Kaja
Her vil jeg stoppe et oeyeblikk og dele min forundring og bekymring over at det er svaert faa som er villige til aa kalle et nebbdyr et nebbdyr. Det har til enhver tid vaert snakk om platypus, et ord jeg har problemer med aa finne riktig boeyningsrekke til. Forhaapentligvis er det bare paavirkning fra vaar danske professor 'and all the aussies', men jeg forsoeker aa vaere konsekvent. Nebbdyr er et mye mer beskrivende navn enn platypus. Et argument som er hoert mot nebbdyr er at det hoeres saa gammeldags ut, men nebbdyr er jo gammeldagse, de legger jo fortsatt egg! Et annet argument er visst at dyrenavn med 'dyr' i seg er litt feil, saa naa maa man altsaa finne opp andre navn for veggdyr, pinnedyr, dovendyr, og raadyr ogsaa, for aa nevne noen... Folk er rare.
Uansett, miniekskursjonen endte ved nebbdyrbassenget med en professor, en bussjaafoer, og en utaalmodig gjeng biologistudenter som underholdt oss og hverandre med aa forsoeke og hoppe like langt som en ungwallaby. Ingen lett oppgave, fant de ut. Dessverre har utaalmodige mennesker en tendens til ikke aa vente lenge nok paa noe godt, saa til slutt ventet kun undertegnede, en professor og en bussjaafoer igjen ved bassenget. Og som kjent, den som venter paa noe godt, venter ikke forgjeves. Det loed plutselig 'PLASK' og litt etter floet et nebbete hode og en haarete rygg akkurat lenge nok i vannoverflaten for bussjaafoeren og udertegnede til aa se det. Professoren, stakkar, tittet akkurat i kikkerten sin det sekundet. Men summen av det hele:
JEG HAR SETT NEBBDYR! (beviset for at humor er universelt (jeg tror ikke paa gud, saa da kan han vanskelig ha humor))
-En storfornoeyd Kaja
30. desember: Vakre, vene
Sist jeg skrev undret jeg paa hvordan jeg skulle fylle dagen, 30. desember. Det endte slik:
Etter aa ha skrevet ferdig innlegget besluttet jeg meg for aa besoeke dyreparken, og karret meg derfor til Circular Quay og riktig ferge. Vel 'fremme' ble jeg moett av en '40-minutter' lang koe, men etter en halv time og 15 av 40 meter i stekende sol endret planen seg. Aa traske ensom rundt i en dyrehage hvor menneskebestanden lett utkonkurerte gjoedselfluepopulasjonen var ikke saa atraktivt lenger.
Fergen tok meg tilbake til havna hvor jeg byttet baat til Manly, hvor jeg vagt hadde planlagt aa besoeke Ocean world. Dette viste seg aa vaere dyrere enn denne studenten var villig til aa ofre, foroevrig enn muligheten til aa bade med hai var det ingenting som egentlig fristet (Forhaapentligvis kommer jeg tilbake til haibading senere). I nabobygget var det derimot et helt gratis kunstgalleri, og dette passet lommeboken mye bedre, og var til gjengjeld ganske interessant. Etter en god stund der ble det en tur til stranda, som visstnok er anbefalt i diverse guider, mens jeg ventet paa at kamerabatteriet mitt skulle lades ferdig i den lokale fotosjappa.
Fornoeyd med dagen dro jeg saa tilbake til campus (som man maa kunne kalle det), med fulladet kamerabatteri, og hurtighandlet indisk takeaway.
-Kaja
Etter aa ha skrevet ferdig innlegget besluttet jeg meg for aa besoeke dyreparken, og karret meg derfor til Circular Quay og riktig ferge. Vel 'fremme' ble jeg moett av en '40-minutter' lang koe, men etter en halv time og 15 av 40 meter i stekende sol endret planen seg. Aa traske ensom rundt i en dyrehage hvor menneskebestanden lett utkonkurerte gjoedselfluepopulasjonen var ikke saa atraktivt lenger.
Fergen tok meg tilbake til havna hvor jeg byttet baat til Manly, hvor jeg vagt hadde planlagt aa besoeke Ocean world. Dette viste seg aa vaere dyrere enn denne studenten var villig til aa ofre, foroevrig enn muligheten til aa bade med hai var det ingenting som egentlig fristet (Forhaapentligvis kommer jeg tilbake til haibading senere). I nabobygget var det derimot et helt gratis kunstgalleri, og dette passet lommeboken mye bedre, og var til gjengjeld ganske interessant. Etter en god stund der ble det en tur til stranda, som visstnok er anbefalt i diverse guider, mens jeg ventet paa at kamerabatteriet mitt skulle lades ferdig i den lokale fotosjappa.
Fornoeyd med dagen dro jeg saa tilbake til campus (som man maa kunne kalle det), med fulladet kamerabatteri, og hurtighandlet indisk takeaway.
-Kaja
torsdag 7. januar 2010
Kjaere lesere
Vi beklager den siste tidens radiotaushet, det har ikke vaert av vond vilje, men uflaks og tidsnoed. Naa har vi, til deres store glede, gjort opp for vaare synder ved aa skrive litt om alle dagene fra og med julaften til i forigaars.
Det blir mange innlegg aa bla gjennom, men det er mye god lesing, saa det er bare aa sette igang. Vi er naa paa Heron Island og har ubegrenset internettilgang, saa de siste dagene vil ogsaa bli skrevet om etter hvert, men naa maa vi rekke middag for kokka var av det strenge slaget.
Maja og Ingeborg
Det blir mange innlegg aa bla gjennom, men det er mye god lesing, saa det er bare aa sette igang. Vi er naa paa Heron Island og har ubegrenset internettilgang, saa de siste dagene vil ogsaa bli skrevet om etter hvert, men naa maa vi rekke middag for kokka var av det strenge slaget.
Maja og Ingeborg
6. januar: Those rainclouds might..
En ganske sen morgen for en gangs skyld, men vi ble vekket av Claus med daarlige nyheter; det hadde regnet saa mye i loepet av natten at det ikke var sjangs i havet (eller gjoerma) for aa faa bussen ut og nasjonalparken var stengt, saa vi fikk vaer saa gode aa sitte paa campingplassen.
Dagen ble en sloevedag tilbragt i dobbelsenga alle fire med Marits PC og uendelig med filmer. Det var vanskelig aa stagge skuffelsen over aa ha mistet en dag paa Heron Island, men det var ikke saa mye vi kunne gjoere og dagen gikk fort.
Det sluttet faktisk aa regne utpaa dagen og stemningen steg. Vi haapet aa reise paa kvelden, men den gang ei. Veien var fysisk stengt og siste rest av mat fra butikken ble hamstret inn. Det var stusseligere enn en stusselig studentmiddag og bar preg av noedrasjoner. Det gikk saa langt at den store lykkelige familien som hadde laant oss gryte dagen foer tilfeldigvis lot restene sine av poelser, loek og poteter bli staaende paa bordet vaart til alt var borte, det gikk fort. Vi foelte oss som slumunger, men er man sulten, saa er man sulten.
Kaja saa en platypus! Vi er alle veldig misunnelige.
Dagen ble en sloevedag tilbragt i dobbelsenga alle fire med Marits PC og uendelig med filmer. Det var vanskelig aa stagge skuffelsen over aa ha mistet en dag paa Heron Island, men det var ikke saa mye vi kunne gjoere og dagen gikk fort.
Det sluttet faktisk aa regne utpaa dagen og stemningen steg. Vi haapet aa reise paa kvelden, men den gang ei. Veien var fysisk stengt og siste rest av mat fra butikken ble hamstret inn. Det var stusseligere enn en stusselig studentmiddag og bar preg av noedrasjoner. Det gikk saa langt at den store lykkelige familien som hadde laant oss gryte dagen foer tilfeldigvis lot restene sine av poelser, loek og poteter bli staaende paa bordet vaart til alt var borte, det gikk fort. Vi foelte oss som slumunger, men er man sulten, saa er man sulten.
Kaja saa en platypus! Vi er alle veldig misunnelige.
5. januar: Shelob`s lair (Hutulas hule)
Vi vaaknet paa bussen et sted mellom fem og ni om morgenen. Etter aa ha fuglt en humpete vei og aa ha tutet vekk noen kyr var vi framme i Carnarvon nasjonalpark. Her skulle vi vaere i to dager og en natt og gaa tur i canyonen. Vi bodde i forvokste telt med senger og kjoeleskap i som vi snart skjoente var utvida maurtuer.
Vi gikk en kort tur foer vi fikk hyttene og deretter kom vi oss opp i elvedalen. Vi fulgte dalen oppover og de fleste fikk proevd seg paa begge elveloepene. Den ene endte, som Maja sa, i Hutulas hule der en gigantisk edderkopp satt i enden. Den var like stor som en haandflate (med bein) og ble behoerig dokumentert.
Det er godt med biologer for de trenger ikke en saa lang strekning for aa ha noe aa gjoere veldig lenge, men det regnet litt (igjen), saa det var ikke alltid trygt aa ha kameraene ute. Til slutt bar det tilbake til campingen og vi lagde pastamiddag med laante gryter. for kjeller og bestikk var det ingen som hadde og campingbutikken var utplukket, men det var 200km til neste butikk, saa det var ikke saa mye vi kunne gjoere. Dekning var det heller ikke, men saant overlever man i et doegn.
Det fortsatte aa regne og vi druknet i tillegg i de underligste fuglelaater, deriblant den leende kookaburraen og noe som lignet paa skjaerer som hoertes ut som babyer/ hannkatter/ lam.
Vi gikk en kort tur foer vi fikk hyttene og deretter kom vi oss opp i elvedalen. Vi fulgte dalen oppover og de fleste fikk proevd seg paa begge elveloepene. Den ene endte, som Maja sa, i Hutulas hule der en gigantisk edderkopp satt i enden. Den var like stor som en haandflate (med bein) og ble behoerig dokumentert.
Det er godt med biologer for de trenger ikke en saa lang strekning for aa ha noe aa gjoere veldig lenge, men det regnet litt (igjen), saa det var ikke alltid trygt aa ha kameraene ute. Til slutt bar det tilbake til campingen og vi lagde pastamiddag med laante gryter. for kjeller og bestikk var det ingen som hadde og campingbutikken var utplukket, men det var 200km til neste butikk, saa det var ikke saa mye vi kunne gjoere. Dekning var det heller ikke, men saant overlever man i et doegn.
Det fortsatte aa regne og vi druknet i tillegg i de underligste fuglelaater, deriblant den leende kookaburraen og noe som lignet paa skjaerer som hoertes ut som babyer/ hannkatter/ lam.
4. januar: The Return of the Biologists
Aldri har vi hatt en saa vakker doegnrytme som denne turen her, for for aa moete klassen og ikke miste bussen og allikevel ha frokost ble det en tidlig morgen. Igjen. Det var fint aa see dem igjen og praten var hoeylytt. Svigersoennen til Claus (Bech, vaar professor fra NTNU som er med paa turen) var sjaafoer og turen gikk til nasjonalparken Lamington.
Vi klatret i traerne (gikk the Tree Top Walk) og vaset rundt i bushen mens vi hoerte paa fuglesang og plukket blodigler. De angrep oss mens vi stod stille og jo lenger inn i bushen vi kom jo tettere ble det med dem. Til slutt kom de hysteriske hvinene saa ofte at det ikke var annet aa gjoere enn aa snu og spise loensjen paa asfalten ved turistbutikken.
Det ble grillet og flere mistet maten sin til de overivrige og utallige papegoeyene i nasjonalparken. Franco fant et reir til en satin bowerbird (google det saa ser du hva det er) og alle oekologinerdene stroemmet paa for deretter aa loepe raskt i motsatt retning da en wallaby viste seg.
Foran oss var det en busstur paa 13 timer foran oss (ren kjoeretid) og en lang og ubehagelig natt. Aa sove paa plenen foran en MacDonalds var en hoeydare.
Vi klatret i traerne (gikk the Tree Top Walk) og vaset rundt i bushen mens vi hoerte paa fuglesang og plukket blodigler. De angrep oss mens vi stod stille og jo lenger inn i bushen vi kom jo tettere ble det med dem. Til slutt kom de hysteriske hvinene saa ofte at det ikke var annet aa gjoere enn aa snu og spise loensjen paa asfalten ved turistbutikken.
Det ble grillet og flere mistet maten sin til de overivrige og utallige papegoeyene i nasjonalparken. Franco fant et reir til en satin bowerbird (google det saa ser du hva det er) og alle oekologinerdene stroemmet paa for deretter aa loepe raskt i motsatt retning da en wallaby viste seg.
Foran oss var det en busstur paa 13 timer foran oss (ren kjoeretid) og en lang og ubehagelig natt. Aa sove paa plenen foran en MacDonalds var en hoeydare.
3. januar: Welcome to Brissie
Denne dagen startet ogsaa med vakkert solskinn, men moerke skyer laa paa lur. Ingeborg var den eneste som turte seg ut paa stranda da nummer to, de andre var kloke og holdt seg innendoers og i skyggen (solstikk er ikke godt).
Det ble litt surring i butikker foer vi fant bussen til Brisbane. Det var paa tide aa komme seg til byen der vi skulle moete klassen. Vi fant hostellet vaart mellom barer, Adult Shops og gothbutikker (med mye blonder og korsetter). Vi delte rom med 40 andre, men hadde aircondition saa alt var saare vel.
Vi vandret ut for aa finne sentrum og fant ut at det var enklere aa finne den botaniske hagen (med utrolig masse flaggermus, store og imponerende) enn sentrum paa en stille soendag kveld. Sentrum materialiserte seg allikevel og vi spontangikk paa kino og saa en film ingen av oss hadde hoert om foer (Did you hear about the Morgans?) og saa en skummel advarselsreklame om hudkreft. Visste du at 200 000 australiere faar hudkreft i aaret? Det vet vi naa... Vi fant en restaurant og spise deilig pasta og startet en legendarisk kranglediskusjon om hvilke vei som var den riktige hjem, hvem som hadde ment hva i stad og hvor den botaniske hagen _egentlig_ var i forhold til sentrum og hostellet vaart. Underholdene var det.
Det ble litt surring i butikker foer vi fant bussen til Brisbane. Det var paa tide aa komme seg til byen der vi skulle moete klassen. Vi fant hostellet vaart mellom barer, Adult Shops og gothbutikker (med mye blonder og korsetter). Vi delte rom med 40 andre, men hadde aircondition saa alt var saare vel.
Vi vandret ut for aa finne sentrum og fant ut at det var enklere aa finne den botaniske hagen (med utrolig masse flaggermus, store og imponerende) enn sentrum paa en stille soendag kveld. Sentrum materialiserte seg allikevel og vi spontangikk paa kino og saa en film ingen av oss hadde hoert om foer (Did you hear about the Morgans?) og saa en skummel advarselsreklame om hudkreft. Visste du at 200 000 australiere faar hudkreft i aaret? Det vet vi naa... Vi fant en restaurant og spise deilig pasta og startet en legendarisk kranglediskusjon om hvilke vei som var den riktige hjem, hvem som hadde ment hva i stad og hvor den botaniske hagen _egentlig_ var i forhold til sentrum og hostellet vaart. Underholdene var det.
2. januar: Stranda!
Denne dagen er fremdeles den eneste dagen vi har ligget flatt ut I sanda og solt oss. Maja var oppe grytidlig og satte de helseskadelige joggeskoene sine til vask. Det hjalp litt (men lukten av doed har ikke forsvunnet helt). Vi var paa stranda allerede klokka ni med frokosten I neven og sistemann gikk ikke hjem foer klokka var fem. Vi smoerte oss med 30 (og 70) som best vi kunne, men vi endte alle opp imponerende solbrente til slutt. Vi badet I det utrolig salte havet for aa kjoele oss ned og det var saa sterk stroem at vi var helt enige med badevaktene om at vi ikke skulle svoemme noe sted. Det var morro aa bade.
Det ble ogsaa gjort en del shopping og det var flere jenter med nye hawaianas og kjoler og hatter og det hele den kvelden. Vi fant oss to italienere og en sveitser og de inviterte oss paa grilling oppaa hotellet vaart, saa denne kvelden ble det grilling ute paa verandaen, men en rolig kveld.
Det ble ogsaa gjort en del shopping og det var flere jenter med nye hawaianas og kjoler og hatter og det hele den kvelden. Vi fant oss to italienere og en sveitser og de inviterte oss paa grilling oppaa hotellet vaart, saa denne kvelden ble det grilling ute paa verandaen, men en rolig kveld.
1. Januar: en lang togtur
Den foerste dagen I aaret startet paa dramatisk vis, Marit vekket Maja og lurte paa om hun hadde hoert noe fra Kaja og Ingeborg. Det hadde hun ikke og de saa umiddelbart ikke for seg bortfoering, kidnapping og massevoldtekt, nei, nei, de hadde sikkert bare tatt seg en tur I botanisk hage og blitt svaert fengslet av en mose. Folk dusjet og fremdeles intet livstegn fra de to partyloevene. Like foer vi andre skulle gaa til toget kom partyloevene stormende opp trappa akkurat I tide til aa skrelle av seg gallaen, raske med seg tingene sine (glemme Ingeborgs haandkle) og rekke toget. Skal si vi ble letta.
Mesteparten av foerste nyttaarsdag ble tilbrakt paa toget. Det er overraskende langt mellom Sydney og Brisbane og vi skulle nesten hele veien paa en dag. Det ble mye soving og lesing, men vi saa ogsaa kenguruer flere ganger og fikk sett litt av kysten foer vi kom fram til Casino. Derfra tok vi bussen ut til Surfer`s Paradise. SP er et ekte turiststed med endeloese strender og kjoepesentere og restauranter I alle retninger og selvfoelgelig regnet det da vi kom fram…
Vi delte rom med en japaner denne gangen og ergret oss over mangelen paa aircondition, men sov greit (Marit hadde en veldig knirkete seng og var litt nervoes for aa vekke alle oss andre), atter en tidlig kveld.
Mesteparten av foerste nyttaarsdag ble tilbrakt paa toget. Det er overraskende langt mellom Sydney og Brisbane og vi skulle nesten hele veien paa en dag. Det ble mye soving og lesing, men vi saa ogsaa kenguruer flere ganger og fikk sett litt av kysten foer vi kom fram til Casino. Derfra tok vi bussen ut til Surfer`s Paradise. SP er et ekte turiststed med endeloese strender og kjoepesentere og restauranter I alle retninger og selvfoelgelig regnet det da vi kom fram…
Vi delte rom med en japaner denne gangen og ergret oss over mangelen paa aircondition, men sov greit (Marit hadde en veldig knirkete seng og var litt nervoes for aa vekke alle oss andre), atter en tidlig kveld.
31. desember: Nyttaarsaften
Nyttaarsaften ble en av de lengste dagene paa turen. Vi var oppe kl. 04.00 New Zealand-tid for aa rekke vaart tidlige fly til Sydney. Vi var framme I byen klokka ti og moette Lise. Vi rakk aa finne ut at det ikke er en eneste oppbevaringsboks I hele Sydney og karre oss til to senger paa fem jenter foer vi fant Kaja ogsaa. Rommet var det dyreste og mest sjuskete vi hittil har sett, men seng kan vaere greit aa ha uansett.
Vi rakk oss en tur ut og spise loensj I parken, saa paa ibisene som vandret rundt sammen med duene og var paa Heymarket I Chinatown. Det var som aa komme inn I en annen verden. Knapt et skilt var paa engelsk, alle som jobbet I butikkene saa asiatiske ut og alle varene var asiatiske. I 1. Etg var det et stort marked med alle slags rariteter. Det var t-skjorter og vesker, hatter og solbriller, elektronikk, masasje, krydder, noetter, groennsaksmarked, parykkbutikk og jeg vet ikke hva. Det ble litt paa hver og en av oss.
Paa selve kvelden var vi delt I to grupper; Kaja, Maja og Ingeborg skulle I operaen og Marit og Lise skulle ut og spise middag. Kvelden I operaen var blitt plalagt lenge og billettene hadde kostet blod, svette og taarer. I tillegg hadde Ingeborg og Maja lurt henholdsvis Lise og Kaja til aa ta med seg gallakjolene deres slik at de slapp aa trekke dem gjennom NZ.
Gallakjolene ga umiddelbar filmsjernefaktor og –foelelse. Allerede fra vi gikk ut av rommet fikk vi kommentarer om hvor vakre vi var, folk snudde seg etter oss og tok bilder og I det hele tatt. De sjekket knapt billettene vaare paa vei gjennom sperringer og vi passet rett inn I operaen. Operaen er nydeilg og gallafaktoren var hoey.
Det er nesten for mye til at alt kan nevnes, men gallakonserten var nydelig og vakkert avsluttet med serpentiner blaast ut over orkesteret og operasangerne og eksplosjoner av konfetti. Festen I operaen etterpaa var fylt av saa mye kanapeer vi orket aa spise, saa mye champagne vi orket aa drikke, en sjokoladefontene og jordbaer, liveband som spilte jazz og fantastisk fyrverkeri vi hadde den beste utsikten til. Maja dro “tidlig” mens Kaja og Ingeborg rakk aa se dem demontere isskulpturen og lure en lysgutt til aa gi dem en flaske champagne til foer vi forlot festen.
Det ble en lang kveld (spesielt for Ingeborg som hadde vaert vaaken siden to paa morgenen Sydney-tid) og en tidlig morgen, men alle fem rakk toget mot Surfers`s Paradise neste morgen klokka 7.
Vi rakk oss en tur ut og spise loensj I parken, saa paa ibisene som vandret rundt sammen med duene og var paa Heymarket I Chinatown. Det var som aa komme inn I en annen verden. Knapt et skilt var paa engelsk, alle som jobbet I butikkene saa asiatiske ut og alle varene var asiatiske. I 1. Etg var det et stort marked med alle slags rariteter. Det var t-skjorter og vesker, hatter og solbriller, elektronikk, masasje, krydder, noetter, groennsaksmarked, parykkbutikk og jeg vet ikke hva. Det ble litt paa hver og en av oss.
Paa selve kvelden var vi delt I to grupper; Kaja, Maja og Ingeborg skulle I operaen og Marit og Lise skulle ut og spise middag. Kvelden I operaen var blitt plalagt lenge og billettene hadde kostet blod, svette og taarer. I tillegg hadde Ingeborg og Maja lurt henholdsvis Lise og Kaja til aa ta med seg gallakjolene deres slik at de slapp aa trekke dem gjennom NZ.
Gallakjolene ga umiddelbar filmsjernefaktor og –foelelse. Allerede fra vi gikk ut av rommet fikk vi kommentarer om hvor vakre vi var, folk snudde seg etter oss og tok bilder og I det hele tatt. De sjekket knapt billettene vaare paa vei gjennom sperringer og vi passet rett inn I operaen. Operaen er nydeilg og gallafaktoren var hoey.
Det er nesten for mye til at alt kan nevnes, men gallakonserten var nydelig og vakkert avsluttet med serpentiner blaast ut over orkesteret og operasangerne og eksplosjoner av konfetti. Festen I operaen etterpaa var fylt av saa mye kanapeer vi orket aa spise, saa mye champagne vi orket aa drikke, en sjokoladefontene og jordbaer, liveband som spilte jazz og fantastisk fyrverkeri vi hadde den beste utsikten til. Maja dro “tidlig” mens Kaja og Ingeborg rakk aa se dem demontere isskulpturen og lure en lysgutt til aa gi dem en flaske champagne til foer vi forlot festen.
Det ble en lang kveld (spesielt for Ingeborg som hadde vaert vaaken siden to paa morgenen Sydney-tid) og en tidlig morgen, men alle fem rakk toget mot Surfers`s Paradise neste morgen klokka 7.
30. desember: Vakre Wellington
Vi har hatt mange tidlige morgener og denne var intet unntak. Vi var tilbake paa den bittelille flyplassen I Nelson og var saa tidlig paa hostellet I Wellington at vi rakk aa vaske klaer foer vi fikk rommet vaart. Mens de tromlet og gikk dro vi til the Weta Cave for aa beundre dem som har laget spesialeffektene til Ringenes Herre-filmene og mye mer. Maja gjorde seg fattig og plassloes (I sekken) og vi andre tok bilder. Etter aa nesten ha surret oss vekk I forstaden kom vi oss tilbake til sentrum og klesvasken. Der var toerketrommelklaerne fremdeles vaate og ulltoeyet vaart hadde forsvunnet. Vi fant det skitne toeyet I soeppelposen til en vaskedame og gikk ut og spiste doener til loensj.
Maja gikk paa shopping alene mens Marit og Ingeborg trasket rundt de og. Det ble kjoler og ymse anna paa oss. Fine Wellington. Solskinnet holdt ogsaa nesten hele dagen og verdens kuleste burgere ble spist paa puben paa hjoernet. Burger med kiwifrukt, noen? Og de hadde deilig oel. Tilbake paa rommet noet vi lukten av toert og rent toey I toerre sekker. Det skulle bli en tidlig morgen saa det ble en tidlig kveld.
Maja gikk paa shopping alene mens Marit og Ingeborg trasket rundt de og. Det ble kjoler og ymse anna paa oss. Fine Wellington. Solskinnet holdt ogsaa nesten hele dagen og verdens kuleste burgere ble spist paa puben paa hjoernet. Burger med kiwifrukt, noen? Og de hadde deilig oel. Tilbake paa rommet noet vi lukten av toert og rent toey I toerre sekker. Det skulle bli en tidlig morgen saa det ble en tidlig kveld.
29.desember: Not all who wander are lost
Vi hadde en buss aa rekke denne siste dagen paa Heaphy Track og det ble atter en grytidlig morgen. Vi var ikke de eneste som skulle rekke denne transporten, men det er ikke mange som tar like mye bilder som oss. Det hadde kommet to australiere I loepet av morgenkvisten, de hadde ikke booket seg plass paa en eneste hytte og hadde derfor gaatt Heaphy paa 2,5 dag. Vi var imponerte. De var ogsaa imponerte over oss og frokosten vaar. Avokado og cherrytomater er visstnok ikke vanlig I bushen.
Vi gikk langs stranda hele dagen, blant palmetraerne og saa paa havet som rullet. Dette var ogsaa en fugtig dag og selv om vi gikk I kortbukse var vi allikevel klissvaate da vi kom fram og det var ingen som tenkte paa aa legge seg paa stranda for aa sole seg. Derimot gikk vi forbi en plass der flere folk hadde doedd av tidevannet under springflo.
Da vi kom fram skiftet vi (det er greit aa vaere foerst) og mens Maja og Ingeborg ble spist opp av sandfluer klarte Marit seg med to stikk. Grfmph! Ikke lenge etter hadde alle kommet og bussen var der. Sjaafoeren oensket tempo fordi vannet steg og han var redd vi kunne bli stengt inne I nasjonalparken. Aa nei! Vi kom oss I bussen og over flere veier med mye vann, men plutselig satt vi bom fast. Veien var stengt av og vannet rakk bilene til panseret. Sjaafoeren vaar turde ikke kjoere over vannet fordi det ikke var hans buss og vi satt I to timer og saa paa andre biler som kjempet seg gjennom vannet. Til slutt kom HORNY1 (flatterende bilskilt, synes dere ikke?) og tilboed seg aa trekke bussen over. Stemningen var ekstatisk.
Bussturen tok 5 timer og til slutt hadde vi til og med fatt vite navnene paa de seks I familien med gjoeglerfaren ;) Vi hadde mye morro paa veien (og fant ut at gjoegleren har det fra moren sin). Tilbake I Nelson rakk vi akkurat resepsjonen og spiste vaart foerste maaltid paa lenge uten skje som ikke kom ut av en pose (Real turmat, vi er lei av deg), det ble pizza, Cola og brownies.
Vi gikk langs stranda hele dagen, blant palmetraerne og saa paa havet som rullet. Dette var ogsaa en fugtig dag og selv om vi gikk I kortbukse var vi allikevel klissvaate da vi kom fram og det var ingen som tenkte paa aa legge seg paa stranda for aa sole seg. Derimot gikk vi forbi en plass der flere folk hadde doedd av tidevannet under springflo.
Da vi kom fram skiftet vi (det er greit aa vaere foerst) og mens Maja og Ingeborg ble spist opp av sandfluer klarte Marit seg med to stikk. Grfmph! Ikke lenge etter hadde alle kommet og bussen var der. Sjaafoeren oensket tempo fordi vannet steg og han var redd vi kunne bli stengt inne I nasjonalparken. Aa nei! Vi kom oss I bussen og over flere veier med mye vann, men plutselig satt vi bom fast. Veien var stengt av og vannet rakk bilene til panseret. Sjaafoeren vaar turde ikke kjoere over vannet fordi det ikke var hans buss og vi satt I to timer og saa paa andre biler som kjempet seg gjennom vannet. Til slutt kom HORNY1 (flatterende bilskilt, synes dere ikke?) og tilboed seg aa trekke bussen over. Stemningen var ekstatisk.
Bussturen tok 5 timer og til slutt hadde vi til og med fatt vite navnene paa de seks I familien med gjoeglerfaren ;) Vi hadde mye morro paa veien (og fant ut at gjoegleren har det fra moren sin). Tilbake I Nelson rakk vi akkurat resepsjonen og spiste vaart foerste maaltid paa lenge uten skje som ikke kom ut av en pose (Real turmat, vi er lei av deg), det ble pizza, Cola og brownies.
28. desember: Breath of Life
Dette var dagen med flest kilometer (20) og vi var oppe tidlig for aa rekke aa biologinerde paa veien og komme fram foer det ble moerkt. Det var ogsaa saa trangt paa hytta at det var greit aa komme seg ut foer barnefamiliene vaaknet til live. Vaeret saa utrygt ut, men skulle vise seg aa bli fantastisk. Foerste etappe fram til Lewis Hut var ned, ned, ned hoeydemetermessig (600 hoeydemeter paa 10 km). Slikt faar selv unge og spreke jenter som oss til aa faa vondt I knaerne.
Men regnet dagen foer hadde ikke bare vaert dumt, for naa var det mye rart som var ute og kroeyp I skogen. Det beste var nok Powelliphanta, en snegle som er endemisk til denne nasjonalparken (dvs finnes bare her I hele verden) og vi saa en enormt diger en, like stor skall som en haandbak.
Vi spiste loensj I solskinnet ved Lewis Hut og feilet da vi proevde aa beskytte maten til en hyggelig australier fra Perth sin mat mot wekaene. De stakk fornoeyd av med tomaten hans. Del to av dagen gikk I tropisk regnskog og vi vasset nesten gjennom gjoerma til slutt. Vi saa et tre saa digert at det er vanskelig aa beskrive og fikk ved hjelp av den store glade familien med gjoeglerpappaen sett flere fugler paa veien. Med blaa himmel, sol, passe varmt, tett vakker skog og nydelig fuglesang ble dette den beste dagen paa turen.
Da vi kom fram til hytta ble vi spist opp av sandfluer, men Marit og Maja trosset dem og badet I havet/ elvemunningen allikvel. Ingeborg ble til og med kjent med den yngste gutten I familien med alle barna og han ga uvurderlig innsikt I sjokoladeproduksjonen I landet. En annen liten gutt ble utsatt for gjoeglerfaren da han lurte paa hvor lysbryteren var (det var ikke elektrisitet I hyttene) til alles store fornoeyelse. Vi satt tvekroket og graat av latter til tider. En herlig slutt paa dagen.
Men regnet dagen foer hadde ikke bare vaert dumt, for naa var det mye rart som var ute og kroeyp I skogen. Det beste var nok Powelliphanta, en snegle som er endemisk til denne nasjonalparken (dvs finnes bare her I hele verden) og vi saa en enormt diger en, like stor skall som en haandbak.
Vi spiste loensj I solskinnet ved Lewis Hut og feilet da vi proevde aa beskytte maten til en hyggelig australier fra Perth sin mat mot wekaene. De stakk fornoeyd av med tomaten hans. Del to av dagen gikk I tropisk regnskog og vi vasset nesten gjennom gjoerma til slutt. Vi saa et tre saa digert at det er vanskelig aa beskrive og fikk ved hjelp av den store glade familien med gjoeglerpappaen sett flere fugler paa veien. Med blaa himmel, sol, passe varmt, tett vakker skog og nydelig fuglesang ble dette den beste dagen paa turen.
Da vi kom fram til hytta ble vi spist opp av sandfluer, men Marit og Maja trosset dem og badet I havet/ elvemunningen allikvel. Ingeborg ble til og med kjent med den yngste gutten I familien med alle barna og han ga uvurderlig innsikt I sjokoladeproduksjonen I landet. En annen liten gutt ble utsatt for gjoeglerfaren da han lurte paa hvor lysbryteren var (det var ikke elektrisitet I hyttene) til alles store fornoeyelse. Vi satt tvekroket og graat av latter til tider. En herlig slutt paa dagen.
27. desember: Don`t follow the lights
Vi våknet til øspøsregnet som vi hadde hørt at skulle komme og som vi mente skulle gi seg I tolvtida. Så vi hadde en rolig morgen med bok mens vi så på regnet. Da det ikke ga seg måtte vi komme oss av gårde. Vi rakk å bli gjennomvåte før vi var framme på James MacKey Hut. Vi hadde gått gjennom et landskap som minnet om Daudemyrene og vadet gjennom 14 elver før vi ga opp å telle. Det ble aldri mer enn kvedypt, men bare på grunn av våre fantastiske balanseevner hoppet vi fra gresstust til gresstust i stedet for å vade til livet. En passelig stor endemisk snegle ble også observert denne dagen. Det ville komme flere.
Det ble ingen lønsj denne dagen og Ingeborg ble pent nødt til å spise matpakken sin stående, mens jernhestene Maja og Marit klarte seg uten. På hytta satt USF (uidentifisert stum familie) og spiste. Atter en engasjert ranger (fotointeressert) var på hytta og trollbandt oss med historier. Han kunne fortelle at det ville bli stinn brakke den kvelden og vi var glade vi hadde kommet tidlig og tatt opp alt tørkeplassen…
Det kom en stor familie til hytta (det kom egentlig to) og inviterte oss med på boms/ president. De hadde fire barn, der yngstemann var rimelig flau over sin stilongsbærende gjøglerfar. At han skjelte ut folk i stilongs mens vi bar våre vakre ullstilongser, brydde han seg ikke om. Det ble en festlig om enn litt trang og fuktig kveld. Vi klarte til å med å komme inn på sel- og hvalfangst i en samtale med en brite og en australier.
Det ble ingen lønsj denne dagen og Ingeborg ble pent nødt til å spise matpakken sin stående, mens jernhestene Maja og Marit klarte seg uten. På hytta satt USF (uidentifisert stum familie) og spiste. Atter en engasjert ranger (fotointeressert) var på hytta og trollbandt oss med historier. Han kunne fortelle at det ville bli stinn brakke den kvelden og vi var glade vi hadde kommet tidlig og tatt opp alt tørkeplassen…
Det kom en stor familie til hytta (det kom egentlig to) og inviterte oss med på boms/ president. De hadde fire barn, der yngstemann var rimelig flau over sin stilongsbærende gjøglerfar. At han skjelte ut folk i stilongs mens vi bar våre vakre ullstilongser, brydde han seg ikke om. Det ble en festlig om enn litt trang og fuktig kveld. Vi klarte til å med å komme inn på sel- og hvalfangst i en samtale med en brite og en australier.
26. desember: What do they eat when they can`t get hobbit?
Maja tok seg en tur ut i løpet av natten og oppdaget en fantastisk stjernehimmel. Det er ikke alltid like dumt å være langt fra sivilisasjonen. En annen erfaring som ble gjort er at selv to lag ullundertøy og lakenpose ikke egentlig vinner over uisolert hytte på fjellet og at overkøya er eneste måte å overleve på. Det var rett og slett kaldt.
Vi la ut på tur litt etter ti og hadde varm vind og noen regnskyll, men de ga seg etter hvert. Vi gikk gjennom vidde som kunne vært k,lippet ut av Hardangervidda med unntak at av noen palmer her og der. Vi spiste lønsj i Gouland Downs og fikk igjen besøk av en weka. Vi skjønte snart at de var glade i brød og at sandfluene var glade i oss.
Etter det gikk vi gjennom ”The Enchanted Forest” som er den rareste og peneste skogen vi har sett. Det var et vell av mose og lav, epifytt på epifytt på epifytt. Vi fant mose som hang i trærne som lav og orkideer som rangeren i neste hytte roste oss for å ha oppdaget (floristikk/ faunistikk-blikket er fremdeles med oss). Etter vidda gikk vi over til Ringenes Herre-viddelandskap og endte på Saxon Hut. Der var det en ranger (hyttevokter) som var like hyggelig som han så ut og visste så mye om reptiler og fugler at vi ikke kunne annet enn å kose oss.
Det hadde tidvis vært en fuktig dag og vi gjorde en heroisk innsats for å få fyr i ovnen. Opptenningsveden var våt slik som all den andre veden og det foretrukne brenselet fra oven (Department of Conservation) var kull. Slikt har ikke vi nordmenn greie på så vi kjempet oss til den tørre veden og fikk til slutt liv i det store droget (ovnen)uten kullets hjelp. Det ble en avslappet ettermiddag på madrass foran ovnen med bok og rødvin. Vi pratet litt med israeleren og plutselig kom den uidentifiserte, stille familien (USF) inn og vi oppdaget at de egentlig var briter, men hadde bodd på NZ i 18 år.
Vi la ut på tur litt etter ti og hadde varm vind og noen regnskyll, men de ga seg etter hvert. Vi gikk gjennom vidde som kunne vært k,lippet ut av Hardangervidda med unntak at av noen palmer her og der. Vi spiste lønsj i Gouland Downs og fikk igjen besøk av en weka. Vi skjønte snart at de var glade i brød og at sandfluene var glade i oss.
Etter det gikk vi gjennom ”The Enchanted Forest” som er den rareste og peneste skogen vi har sett. Det var et vell av mose og lav, epifytt på epifytt på epifytt. Vi fant mose som hang i trærne som lav og orkideer som rangeren i neste hytte roste oss for å ha oppdaget (floristikk/ faunistikk-blikket er fremdeles med oss). Etter vidda gikk vi over til Ringenes Herre-viddelandskap og endte på Saxon Hut. Der var det en ranger (hyttevokter) som var like hyggelig som han så ut og visste så mye om reptiler og fugler at vi ikke kunne annet enn å kose oss.
Det hadde tidvis vært en fuktig dag og vi gjorde en heroisk innsats for å få fyr i ovnen. Opptenningsveden var våt slik som all den andre veden og det foretrukne brenselet fra oven (Department of Conservation) var kull. Slikt har ikke vi nordmenn greie på så vi kjempet oss til den tørre veden og fikk til slutt liv i det store droget (ovnen)uten kullets hjelp. Det ble en avslappet ettermiddag på madrass foran ovnen med bok og rødvin. Vi pratet litt med israeleren og plutselig kom den uidentifiserte, stille familien (USF) inn og vi oppdaget at de egentlig var briter, men hadde bodd på NZ i 18 år.
25. desember: Up, up, up the stairs we go
Atter en tidlig morgen, om enn noe ukjent på Paradiso Hostell. Vi ble plukket opp av Rory fra Trek Express rett utenfor hostellet og på veien mot The Heaphy Track plukket vi opp en skjeggete, lespende israeler og to koselige tsjekkere. Vi var på vei! Dagens etappe var turens hardeste med sine 17,5 km kombinert med 700 høydemeter. Det var stekende solskinn og vi vandret (klatret) gjennom et fantastisk tropisk landskap.
Allerede nå var det klart at det var biologer på tur og mye vakker fuglesang ble hørt (vi tror R2D2 gjemte seg i tretoppene og har oppkalt en fugl etter ham) og botanikertempoet ble tidvis strengt overholdt. Nesten på toppen fant vi Aorere Shelter og fikk oss en pust i bakken og flere sandfluebitt i sola. Vi gikk omveien om et fabelaktig utkikkspunkt og snart var vi framme.
Der møtte vi tre tsjekkiske gutter vi var blitt brutalt forbigått tidligere på dagen, israeleren, et engelsk ektepar og en uidentifisert, stille familie. Ingen av disse hadde prøvd å lokalisere badebekken som var nevnt i brosjyren, men gjennomsvette og barske som vi er så trosset vi bush og gjørme og fikk oss et forfriskende (kaldt) bad, ”rock and pool, is nice and cool…”I tillegg til R2D2-fuglen kom vi borti en annen liten krabat, nemlig en weka. En vakker kombinasjon av and og høne uten vinger som prøvde å stjele tsjekkernes middag. Vi kommer nok tilbake til denne.
Allerede nå var det klart at det var biologer på tur og mye vakker fuglesang ble hørt (vi tror R2D2 gjemte seg i tretoppene og har oppkalt en fugl etter ham) og botanikertempoet ble tidvis strengt overholdt. Nesten på toppen fant vi Aorere Shelter og fikk oss en pust i bakken og flere sandfluebitt i sola. Vi gikk omveien om et fabelaktig utkikkspunkt og snart var vi framme.
Der møtte vi tre tsjekkiske gutter vi var blitt brutalt forbigått tidligere på dagen, israeleren, et engelsk ektepar og en uidentifisert, stille familie. Ingen av disse hadde prøvd å lokalisere badebekken som var nevnt i brosjyren, men gjennomsvette og barske som vi er så trosset vi bush og gjørme og fikk oss et forfriskende (kaldt) bad, ”rock and pool, is nice and cool…”I tillegg til R2D2-fuglen kom vi borti en annen liten krabat, nemlig en weka. En vakker kombinasjon av and og høne uten vinger som prøvde å stjele tsjekkernes middag. Vi kommer nok tilbake til denne.
24. desember: julaften
Dagen startet tidlig med fly fra Wellington til Nelson. På flyplassen ble vi møtt av fantastiske Suzanne som eide Stonehurst farm. Flyplassen i seg selv var en kuriositet. På veien dit var det ingen sikkerhetskontroll og ingen identifikasjonssjekk, det var skummelt. Og da vi landa ble vi ført gjennom ankomsthallen (som også var avgangshall og tax free) og ut av bygningen. Og der på den andre siden som bagasjevognen kjørende rundt huset og vi plukket sekkene våre selv.
Vi ble kjørt fra flyplassen til hestene med bare et lite stopp for å hente en spesielt bortskjemt, men lite bereist, New Zealandsk fjortis ved navn Sarah. Rangen var veldig koselig og idyllisk plassert. I tillegg hadde de en Ringenes Herre-hest. Den hadde vært hesten til kong Theoden og hesten til Gandalf på nærbildene og var en pen, hvit hest ved navn Percy.
Koselig ridetur i pent landskap (til tider litt vannkjemmede skoger pga mye plantasjedrift), overraskende teservering i solsteika og starrphotoshoot og til slutt litt galloppering. Vi ble kjørt til hostellet av fantastiske Suzanne og hadde en ettermiddag med forviklinger foran oss. Men fordi det var julaften endte vi alle til slultt opp rene og pene på restaurant med et herremåltid foran oss.
Vi ble kjørt fra flyplassen til hestene med bare et lite stopp for å hente en spesielt bortskjemt, men lite bereist, New Zealandsk fjortis ved navn Sarah. Rangen var veldig koselig og idyllisk plassert. I tillegg hadde de en Ringenes Herre-hest. Den hadde vært hesten til kong Theoden og hesten til Gandalf på nærbildene og var en pen, hvit hest ved navn Percy.
Koselig ridetur i pent landskap (til tider litt vannkjemmede skoger pga mye plantasjedrift), overraskende teservering i solsteika og starrphotoshoot og til slutt litt galloppering. Vi ble kjørt til hostellet av fantastiske Suzanne og hadde en ettermiddag med forviklinger foran oss. Men fordi det var julaften endte vi alle til slultt opp rene og pene på restaurant med et herremåltid foran oss.
Abonner på:
Innlegg (Atom)