26. desember: What do they eat when they can`t get hobbit?

Maja tok seg en tur ut i løpet av natten og oppdaget en fantastisk stjernehimmel. Det er ikke alltid like dumt å være langt fra sivilisasjonen. En annen erfaring som ble gjort er at selv to lag ullundertøy og lakenpose ikke egentlig vinner over uisolert hytte på fjellet og at overkøya er eneste måte å overleve på. Det var rett og slett kaldt.

Vi la ut på tur litt etter ti og hadde varm vind og noen regnskyll, men de ga seg etter hvert. Vi gikk gjennom vidde som kunne vært k,lippet ut av Hardangervidda med unntak at av noen palmer her og der. Vi spiste lønsj i Gouland Downs og fikk igjen besøk av en weka. Vi skjønte snart at de var glade i brød og at sandfluene var glade i oss.

Etter det gikk vi gjennom ”The Enchanted Forest” som er den rareste og peneste skogen vi har sett. Det var et vell av mose og lav, epifytt på epifytt på epifytt. Vi fant mose som hang i trærne som lav og orkideer som rangeren i neste hytte roste oss for å ha oppdaget (floristikk/ faunistikk-blikket er fremdeles med oss). Etter vidda gikk vi over til Ringenes Herre-viddelandskap og endte på Saxon Hut. Der var det en ranger (hyttevokter) som var like hyggelig som han så ut og visste så mye om reptiler og fugler at vi ikke kunne annet enn å kose oss.

Det hadde tidvis vært en fuktig dag og vi gjorde en heroisk innsats for å få fyr i ovnen. Opptenningsveden var våt slik som all den andre veden og det foretrukne brenselet fra oven (Department of Conservation) var kull. Slikt har ikke vi nordmenn greie på så vi kjempet oss til den tørre veden og fikk til slutt liv i det store droget (ovnen)uten kullets hjelp. Det ble en avslappet ettermiddag på madrass foran ovnen med bok og rødvin. Vi pratet litt med israeleren og plutselig kom den uidentifiserte, stille familien (USF) inn og vi oppdaget at de egentlig var briter, men hadde bodd på NZ i 18 år.